Disse bildene reflekterer rundt minner fra barndommens somre ytterst i Oslofjorden og hvordan livet og omverden er i stadig endring. I minnene trer lyset, vinden svabergene, krystallklart vann frem. Ikke minst minnes jeg følelsen av intens tilstedeværelse, eller flyt, der jeg ved strandkanten kunne sitte og studere det yrende livet i fjæra.

I dag har klimaendringer og naturtap satt tydelige spor. Vannet err ikke så krystallklart som jeg husker; borte er blåskjell og kreps, strandkrabber og sjøstjerner, mens stillehavsøsters og nye algearter har kommet til.

Men ytterst mot havet så tareskogen ut til å trives. Og lyset, vinden, horisonten, svabergene og de værbitte trærne vitner det som består og livet som går videre.